Mål & mening på trening

Dette med motivasjon og resultat på trening kan være både en god – OG en dårlig- spiral. For de to henger så sinnsykt sammen! Man må gjerne ha “motivasjon” for å trene – og det får man av resultater. Men så trenger man resultater – for å få motivasjon til å trene.

Man får gjerne “ånden” over seg, og begynner å trene. Kanskje litt mye i starten, for det er jo så gøy å kjenne det på kroppen. Motivasjonen er så stor!

Og så går det noen uker, og det som før motiverte, har kanskje roet seg litt. “Ånden er dalende”. DA er det viktig å ha en plan! og ikke minst, at den planen fører mot målet du har satt deg.

Når man har planen som er retta mot målet, er det mye lettere å disiplinere seg til å ta de øktene og de øvelsene man “egentlig” ikke vil. Det sier seg  jo selv. Det er jo sånt man gjør på jobben, gjør hjemme, osv. Så hvorfor er det så mange som lar treningen bare “skure og gå”?!

Uansett hva målet ditt er, er du tjent med å ha en plan, både overordnet og detaljert. Å ha en øktplan i hånda når du går inn på treningssenteret (eller ut for å løpe eller trene i parken), er så viktig for å jobbe for det du skal. Uten en plan for økta, er det lett å kimse unna og gjøre de tingene du bare vil, men kanskje ikke trenger.

Treningsplaner kan du få tak i mange steder. Du kan sikkert få en kopi av en kompis sitt som han fant på et nettforum. Eller kjøpe et ferdig program på nett, som er designa for å tjene mest mulig penger på det – der “one fits all”. Eller, du kan få et eget designa program fra en trener for nettopp dine mål og dine forutsetninger – og som kan endres på underveis. Jeg heier på sistnevnte.

Flere kunder jeg har trent opp igjennom har forsøkt seg på å kjøpe ferdige programmer. De kommer litt utti programmet, men så 1) faller motivasjonen (for det er jo ikke egentlig sentrert rundt deres eget mål) og de har ingen som følger med og sparrer underveis, 2) det oppstår vondter som gjør at endring kreves, men det er vanskelig i et statisk program når man ikke helt vet hva man kan gjøre istedet, 3) resultatene uteblir for man er usikker på teknikk, vekter/reps/intensitet og utførelse. Dette med “fullt på gymmet” er også en case, når rack/apparater “aldri” bli ledige. Da er det fint å kunne endre programmet (bytte øvelsene med andre øvelser som gir noe av det samme) slik at det funker uavh av andre rundt.

Nettopp derfor heier jeg på noe som er tilpasset en selv, og som blir monitorert av en fagperson som kan endre på programmet. Et program som er tilpasset deg med alt som skjer i hverdagen. Som tar høyde for jobbreiser, ferier, barnas aktiviteter på fritiden, jobb osv.

Og DET er noe som vil fungere i lengden.

Når du først bruker tid på å dra å trene, bør du gjøre det beste du kan ut av tiden din. Tren bra!

Lykke til 😀

Advertisements

Next up: MC babe

SÅÅ noen har sikkert at jeg har posta noe med en motorsykkel på insta! Oh yes – IM GONNA BE A BIKEBABE!

Sykkelen når den ble kjøpt. Helt original!

På lørdag kjøpte jeg meg en gammel Honda (veteran). Men neei, jeg har ikke lappen enda! Så det blir neste prosjekt.

På onsdag tok jeg teoriprøven på førerkort klasse A (tung motorsykkel). Hadde lest i hele 2 dager, hehe. Uansett en god følelse å få det unna. Neste uke tar jeg det første obligatoriske kurset (3×45 min “drøftingskurs” om motorsyklistens rolle i trafikken), og  etter det kan jeg øvelseskjøre. Da er det kjekt å ha en sykkel å øve på. Chris har jo hatt lappen i en evighet, så han skal få lære meg. Og så må jeg jo selvfølgelig igjennom alle de obligatoriske trinnene for å få komme til oppkjøring.

Chris har allerde fiksa litt; tatt bort bagasjebrettet og byttet styre. Litt bedre! Og vi kommer nok til å fikse litt videre også. Den kommer til å bli dritfet, rett og slett!

Det skal bli gøy å kunne kjøre på turer sammen Chris, og ikke minst er det praktisk å komme meg til jobb og trening. Ingen bompenger og ofte gratis parkering. Sweet!

Jeg må jo bare presisere at jaaada jeg vet at det er farlig, og høyere risiko enn å kjøre bil. Jeg skal leve etter at “ingen ser meg” i trafikken – og dermed kjøre veldig defensivt. Jeg vet forsåvidt godt om blindsoner – og også til lastebiler, så jeg skal være ytterst forsiktig – og det gjelder å følge med hele tiden. Når man tar utgangspunkt i at “alle andre” i trafikken er idioter (litt på spissen, men du skjønner), så må man søren meg bare være forsiktig. Men det gjelder forsåvidt all kjøring, ikke bare for MC.

Anyways, jeg gleder meg, og Chris gleder seg, og barna også – til å få sitte på 🙂

Trening på Høybråten!

I dag om litt over en time, skal jeg kjøre første bootcamp her på Høybråten! Jeg gleder meg så sinnsykt masse til det!

Jeg har et stort ønske om å bidra med noe bra til samfunnet. Jeg får jo gjøre det når jeg blir brannmann om straks en mnd – men jeg har jo faktisk holdt på med det i en god stund allerede. Å bidra med å bedre folks helse er virkelig en ting jeg setter stor pris på – og som er viktig for samfunnet vårt.

Så det ønsket + ønske om å gjøre noe bra for lokalsamfunnet her jeg bor- og for meg selv og familien min (kortreist jobb, bli kjent osv), har gjort at jeg har ønsket å sette opp treninger her hjemme også. Det som har gjort at jeg ikke har gjort det før, er to grunner; 1) jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle rekruttere folk til treningene og få annonsert det ut, og 2) jeg har vært opptatt med brannmann-målet mitt.

Så da som jeg 1) ble “ferdig” med brannmannmålet (å få jobb altså), og 2) fant PTX appen, var det på tide å få gjort noe.

Og responsen har vært MASSIV!! jeg har fått MASSE meldinger fra folk som vil være med og ha flere treninger osv. Helt sinnsykt kult! Og i dag, om en time, skjer altså første økt.

Det ser tilogmed ut som at vi kanskje er litt heldige med været, og få opphold, på en sånn grå og regnfull vårdag.

Livet er så fantastisk – vi kan bestemme akkurat selv hvordan ting skal bli! Det gjelder å tørre, og hoppe i det! Om man failer, so what? “desverre” er vi liksom ikke spesielle nok til at folk nødvendigvis legger merke til at vi failer. Vi tenker hele tiden på at vi ikke skal drite oss ut, eller jeg gjør iallefall ganske ofte det.. Redd for “hva hvis”. Failer man så failer man, og så får man prøve noe annet istedet. Folk ser suksessene, ikke failsene. Vi ser bedriftene som har fått det til, ikke hvor mange ganger de har gått på trynet først før suksessen. Nå er jo ikke bootcamps den største greia ever, men crawl before you walk and walk before you run. Jeg synes iallefall dette er skikkelig kult!

Jeg er veldig spent på fortsettelsen på Prosjekt Høybråten trener! 😀

Min Crossfit Open 2018

I dag har vi da kommet til Crossfit Open økt nr 4 av 5. Jeg har skrevet kort om min Open 2018 på insta, men tenkte å ta det litt her også – for som vanlig har jeg jo tusen tanker rundt det 😉

Først; Dette er Crossfit Open for dere som ikke vet helt sikkert;
I grunn kan man se på det som kvalifisering til Crossfit EM og VM (Regionals og Games). Hver siste-helg-i-februar starter en 5ukers lang online konkurranse. Natt til fredag blir det annonsert en crossfit-økt. Denne gjør man lokalt på crossfitboxen sin, der man dømmer hverandre. De som har mulighet til å avansere, filmer gjerne øktene slik at de kan bevise prestasjonene sine. Vi andre dødelige gidder ikke det. Og noen av oss gjør det bare for moroskyld (se når man tar pauser osv feks). Denne økta skal logges innen mandag kveld. Så man har fire dager på å få gjort økta. Dette skjer hver helg i 5 uker. De beste i hver region, går videre til regionals. Der kan man også avansere som team. Det har jeg gjort sammen med 5 andre fra Crossfit Oslo, de siste to åra.

Regionals i år også, da?
Desverre – for min del – er regionals i år uaktuelt. Jeg har rett og slett valgt å legge bort crossfit open – og egentlig min egen utvikling i crossfit – til fordel for å fokusere på brannmannopptak. Det er fint å ha mange mål på samme tid; men når det blir såpass store lifechanging mål som jeg har hatt, er det vanskelig å virkelig få det til på samme tid. Derfor har jeg stått i et valg mellom å prioritere å bli bedre innenfor sporten, eller virkelig jobbe for å få drømmejobben. Hvis jeg valgte bort CF og gikk all inn for jobben, ville jeg “raskere” kunne gå all in for crossfit igjen når jobben var sikra.

Men er ikke god form god form på flere arenaer?
Joda – det er det om man ser på “helse og fysisk form”. Jeg er jo i “god form”. Men man blir god på det man øver på, og CF er en egen sport med sine egne krav til form. Jeg kan “helt fint” løpe med puls i sone 5 (90%+ av makspuls) en god stund uten å måtte gi meg – mens jeg i en CF økt (metcon) vil føle at jeg DØØR av pust og syre ved å ligge i sone 4 (80-90%). CF er en spesifikk treningsform som må trenes på for at man skal bli god i det. Og den biten har jeg ikke fått trent meg opp på slik jeg burde det siste halve året. Dessuten trenger jeg å bli sterkere slik at jeg kan håndtere de tunge løftene lettere. Styrke og øke løpshastighet går stort sett ikke heelt hånd i hånd, så der har jeg valgt løpingen. Jeg har forsåvidt beholdt styrken min og hatt noen småøkninger, men ikke nok for å ta igjen det jeg trenger.

Så, da..
I fjor håpet jeg på at jeg skulle få unna opptak på høsten og klare å trene opp iallefall metcon-formen til februar og open, men sånn ble det jo ikke. Det er absolutt ikke gitt at jeg hadde klart å være med på noe team herfra i år uansett, men nå er jeg bare helt far off og langt unna der jeg vil ligge. Og det er forsåvidt helt “greit”, fordi jeg nådde målet mitt om jobben. For egoet sin del har jeg ikke sjekket open-leaderboardet at all i år, jeg aner ikke åssen jeg ligger an i Norge og i Europa, og nå kjenner jeg faktisk at jeg egentlig ikke bryr meg om det heller. Jeg klarte målet! Så jeg er sykt fornøyd!

Så nå kan jeg begynne å trene skikkelig, bli sterkere!!  Faktisk har jeg klart å kose meg med open nå, med stemninga på boxen og sånt. Og.. Er ikke det det viktigste da, at man har det bra? 😀

Jeg klarte det!!

Forrige uke fikk jeg den fantastiske beskjeden om at jeg fikk jobb i et brannvesen! En helt surrealistisk følelse, rett og slett. Etter 3 år med “CV-bygging”, trening, søking og opptak, gikk det endelig. Det er nesten litt sånn, “hvem er jeg nå”, som jeg ikke skal søke og dra på opptak mer. 😂

Jeg begynner med kursing i juni, og i juli blir det turnus – og så skal det være litt kurs og jobbing om hverandre de neste åra.

Følelsen av å ha klart et så stort mål er vanskelig å forklare. Jeg “mimrer” eller tenker litt tilbake til da jeg faktisk bestemte meg for å gå for dette – jeg ante ikke hvor mye jobb det faktisk kom til å bli. Men – etterhvert som jeg hadde gjort noe, ble det liksom naturlig å bare gjøre litt til. Jeg hadde en tanke om at jeg “hver dag” skulle gjøre “noe” som var relevant for jobben; om det var å pugge på en mattegreie, øve på noen gater eller kart (både i Oslo, og omegn hvor jeg har søkt – og fått jobb), gjøre noe relevant trening (svømming, løping, mølletest). Eller de større tingene som å dra på kurs, eller etterhvert også å jobbe hos Viking.

Siden jeg ikke har hatt den samme bakgrunnen som mange av de andre søkerne som har planlagt dette siden de var små (forsvaret, fagbrev), så har jeg virkelig måttet stå på og jobba intensivt etter jeg først bestemte meg (jeg burde jo bare ha bestemt meg før!! hehe, lett å si i etterkant). CVen min, min fysiske form, mine erfaringer og min kunnskap er noe jeg selv kan gjøre noe med, hele tiden. Det er innenfor min kontroll. Jeg har ikke kunnet kontrollere mine “konkurrenter”/medsøkere, kun meg selv. Og det er det som har motivert meg aller mest gjennom hele prosessen. Rett og slett basic ting jeg lærte på kurs i mental trening hos Cecilie Ystenes i 2014 🙂

Litt geeky her nå, men gjennom disse årene har jeg lært så utrolig mye om meg selv, og hva jeg faktisk er kapabel til å gjøre. Jeg har opplevd mye motgang, ting som kunne ha stoppa meg  (brukket tå, halebein, runners knee, praktiske greier med kursing, penger til kursing, og litt andre private shit som man kunne vært foruten) – så jeg er stolt over å sitte her nå. Så JA jeg har vært nede og tenkt at “faen dette går jo aldri” – men den tanken har jeg ikke latt sitte – jeg har jagd den bort ved å gjøre noe relevant og å holde fokus på målet. Jeg er ikke en som tror at alt skjer av en mening, jeg tror ting skjer som konsekvens av noe annet (som hardt arbeid og gode valg) – men det har vært noen situasjoner der jeg tenker “er universet imot meg her eller??”. Så kanskje det var meningen at jeg skulle vente til nettopp dette brannvesenet og nettopp på denne tiden.

Jeg får jo såklart spørsmål fra PT kunder nå om “hva skjer med oss nå??”. Jobben jeg nå endelig har fått, er i turnus. Dvs at jeg kommer til å ha flere dager der jeg kan fortsette å ha PT timer. Så _dont panic_ jeg forsvinner ikke! 😁

Motivasjon eller disiplin?

Mange jager etter motivasjonen for å skulle gjøre ting. Alt er avhengig av motivasjon. Er man ikke motivert nok, er det liksom en god nok unnskyldning til å la vær. Det er litt som barna er; har man ikke lyst, så dropper man det.

Og jada, det hjelper masse med motivasjon. Alt blir lettere da. Men, det er ikke sånn at man er motivert hele tiden. Jeg går ikke rundt og er motivert til å løpe 1000 metere på en viss fart, eller løpe lange økter sånn og sånn. Men for at jeg skal nå målet mitt, gjør jeg det uansett. Jeg blir ikke bedre på å løpe om jeg dropper løpeøkta fordi jeg “føler meg så trøtt”. Eller, jeg får ikke lønn  slutten av mnd om jeg dropper å sette opp kunder på “ugunstige tider” fordi jeg ikke orker å stå opp tidlig.

Her kommer disiplin inn. Man må regne med en viss mengde disiplin for å klare å nå noenting – iallefall for å nå de tingene som er litt vanskelig å nå; de tingene man får mest igjen for å nå. De hårete målene som man en gang bare drømte om, kan faktisk skje: men man må tåle å innføre litt disiplin hos seg selv.

Disiplin, eller viljestyrke om du vil, går ut på å gjøre de tingene som skal til, selv om motivasjonen ikke alltid er der. Har man et mål man virkelig har lyst til å nå – så skal man jobbe for det selv om motivasjonen uteblir.

Man kan sitte en livstid å vente på motivasjon som aldri kommer.

Dette er et stort tema som selvsagt har flere sider, som hva målene er, delmål, planlegging osv. Og ikke minst, men kanskje viktigst, egne verdier og holdninger. Men jeg syns det er viktig å huske på at alt kan ikke være moro hele tiden. Og utfordringer vil komme. Uansett hva man skal nå (trening, jobb, familie, hus, osv), så vil det komme bumps in the road. Det må vi bare regne med.

Jeg hørte på boka “the subtile art of not giving  a fuck” (lydbokvariant på Audiable) her for litt siden – og den var veldig god på temaet om å velge sine kamper, og gi faen i resten – og at man rett og slett bare må starte en gang, ingenting skjer av seg selv. Det er en lydbok jeg vil anbefale dere å høre på. Jeg lasta ned appen, og så lydboka via Amazon.com (tror jeg fikk lydboka gratis siden jeg hadde noen credits fra å ha oppretta abbonement). Anyways. Topp å lytte til nå som du kanskje har litt tid i  jula – og perfekt for å sette 2018 i gang om en drøy uke!IMG_6487

Juleferiefølelse, bare uten juleferie

I høst har det vært mange “planer”; jeg har liksom holdt av store deler av høsten til brannmannopptak i Oslo. MEN DET KOM JO FUCKINGS ALDRI, hehe. Opptaket er utsatt, og med noe vag informasjon om det har gjort at jeg har kuttet ut alle konkurranser i høst for å jobbe for brannmannopptaket. Men så er det noe med å fortsette å leve og utvikle seg selv om man går i denne “brannmannopptaks-bobla”. Man er jo ikke garantert jobb akkurat, og det er lurt å ikke satse alt på et så usikkert kort. Så jeg fortsetter naturligvis å jobbe i trenerjobben min som jeg har gjort i så mange år, og skaper min egen hverdag slik jeg vil ha den.

Derfor valgte jeg i å ta Trening og kreft studiet på NIH i høst, som jeg har skrevet om tidligere.

Forrige uke hadde jeg eksamen, med bestått – og jeg hadde seriøst helt glemt hvor deilig det er å bli ferdig med en eksamen. Det føles skikkelig ut som juleferie! Selv om jeg egentlig ikke har noe juleferie, hehe. Det er en helt annen mestringsfølelse å gjøre en sånn ting enn å klare nye greier på trening. Mestringsfølelse får jeg jo hver uke. Men å fullføre litt større prosjekter er utrolig gøy og tilfredsstillende. Litt som YSK-kurset også, og lastebillappen ikke minst. C-lappen kan vel nesten sammenlignes litt som en eksamen forøvrig, så når jeg tenker meg om har jeg jo faktisk holdt på med sånne her ting i en god stund nå.

IMG_5588.JPG

Hektisk er iallefall hverdagen, og jeg fikk en melding her om dagen om ikke jeg kunne skrive litt om åssen jeg får hverdagen til å gå opp med ful jobb, barn og så mye trening. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å få tatt meg en time foran dataen og skrevet litt om det.

Men først nå er det jobbkveld på crossfit oslo, i kveld har jeg 3 klasser og kun 1 pt time. Rolig desember! NESTEN ferie 😉

“Jeg glemte at jeg var blind, og følte meg som en av dere.”

Patrik (43) mistet synet av diabetes – trente sin første WOD på CrossFit Oslo: Jeg glemte at jeg var blind, og følte meg som en av dere.

For en uke siden fikk vi en spesiell gjest på CrossFit Oslo. Patrik Olsson (43) hadde nettopp deltatt på den årlige kostholdsmessen «høstkonferansen» i Sandvika, og skulle komme til CFO for sin første treningsøkt på et crossfit-senter. Han var i Norge for å lansere boken «Bedre med bønner –  en helsefremmende og magisk matvare», og de siste postene på programmet var treningsøkt på CFO og TV2’s God Morgen Norge.

IMG_5141
Jeg fikk signert bok, da!

Patrik ble blind i voksen alder på grunn av diabetes-1, den typen man som oftest får i ung alder. Selv var han fire år gammel da han fikk diagnosen, og senskader av diabetes kan være blindhet, enten du har type-1 eller type-2. Trening er noe av det som har holdt Patriks humør oppe, og han liker spesielt å løfte tungt.

Til vanlig trener han for det meste på det lokale gymmet der han bor i Sverige. Etter at han ble blind måtte han ha med følge på gymmet – men det ble imidlertid oftest til at han selv måtte vise følgesvennen hvordan man skulle gjøre øvelsene.

Patrik er glad i utfordringer, og i år deltok han og gjennomførte Tough Viking (!!), et 8 kilometer langt hinderløp – med hvit stokk og ledeperson. Ledepersonen var helt tom på siste hinder som var 80 kilo markløft, men Patrik kom seg igjennom.

I boken hans skriver han om sitt treningsopplegg, og han gjør korte økter med tunge vekter og høy intensitet. Han gjør løftene sakte –  feks løfte på syv sekunder, og senke på opp til fem sekunder.

“Det er uhyre viktig at du brukt all din muskelkraft på slutten av hvert sett”, sier han selv.

Med det i tankene satte Coach Eivind og jeg opp en økt med markløft (hvor Patrik løftet to løft på 160 kilo) før han senere gikk over på tauklatring. Dagens økt ble en intervalløkt med assaultbike, airsquats og burpees – eller «idioten» – som Patrik kaller det.

IMG_5144
Patrik løfter 160kg
IMG_5143
Ganske kult når en blind mann klatrer i tau for første gang! Eivind gjorde en veldig god jobb med å forklare og hjelpe Patrik.

Vi var en gjeng som var med å trene sammen med Patrik, og jeg må si meg mektig imponert. Jeg er så GLAD for at han har treningen i livet sitt, og jeg  synes det er så kult å se hva trening kan gi av glede og mestring – i tillegg til alle helsegevinstene.

IMG_5140
Alle hater burpees, right? 45 sek med maxrep burps er alltid slitsomt. Men det er digg når det er over, da!

På skolebenken igjen

Denne høsten tar jeg et fag på Idrettshøgskolen; Trening og kreft, et deltidsstudie på 5 studiepoeng. Aktiv instruktør, kalles det. Det gir meg innblikk i ulike kreftdiagnoser, og mer kunnskap om hvordan pasienter delvis under – men i hovedsak i etterkant av- behandling, kan og bør trene, med utgangspunkt i forskning som foreligger innenfor temaet.

Idrettshøgskolen har opprettet dette studiet på “bestilling” fra OUS og Aktiv mot kreft. Sammen med NIH har de satt sammen studiet, for å få flere kompetente krefttrenere ut i landet. Fordi: Alle steder som tilbyr kreftbehandling i Norge, skal i utgangspunktet tilby pasientene sine trening. Derfor har det blitt opprettet såkalte “pusterom” ved hvert behandlingssenter. På pusterommene jobber det krefttrenere, eller fysioterapauter med samme utdanning som jeg tar nå. Men, det er ikke alle pasienter som er innlagt på sykehus eller bor nærme nok til å kunne dra frem og tilbake til sykehuset. Derfor er det fint å ha et ekstra tilbud til disse ute i kriker og kroker. I tillegg er det veldig mange som skal tilbake til en “ny hverdag” etter å ha blitt ferdigbehandlet – og som kan trenge litt ekstra hjelp med treningen tilpasset det de har vært igjennom. Og det er der jeg kommer inn. De aller fleste studiene viser også at treningen som er best og gir mest resultat, er trening som skjer enten 1-1 (pt/fysio) eller i gruppe. Trening alene kommer ofte dårligere ut (men fremdeles ikke bortkastet!).

Dette er utrolig spennende! Det blir fler og fler tilfeller av kreft, og prognosene for overlevelse blir bedre og bedre etterhvert som forskningen utvikler seg og vi får fler behandlingsmuligheter. Så fremover vil det være mange som har vært igjennom kreft. Jeg håper jeg kan bidra til å hjelpe noen av disse på veien etter behandling.

I helgen var det altså samling, med 28 undervisningstimer fordelt på 4 dager. Ganske intensivt, men også veldig inspirerende. Det er nå fremdeles mer arbeid som står igjen for oss dette halvåret før jeg kan si meg ferdig, med arbeidskrav og eksamen som skal gjennomføres. Jeg er iallefall supergira, og gleder meg til å jobbe med dette temaet videre i høst 🙂

 

Hva er liksom “sunt nok”?

“Nei jeg spiser ikke så sunt da, ikke sunt nok”.

“I uka spiser jeg sunt, men i helgene så sklir det ut”.

Dette er typisk ting jeg hører fra veldig mange. Og det er kanskje ikke så rart: i ukedagene har man rutiner man følger, det er hverdag. Mens i helgen skal man ta igjen og kose seg, og rutiner er det dårligere på.

Når jeg hører sånt, blir jeg alltid nysgjerrig på hvor mye er egentlig utskeielsen?

Ofte er svarene som dette; “En bøtte med is”. “Spiste pizza til middag”. “Dessert på restautant og smågodt på søndag”.

Er det så himla egentlig krise? Skal du leve med dårlig samvittighet pga dette?

Jeg tenker som så; om du er normalvektig uten problemer med vekt og ikke skal noe spesielt i idrett eller gå ned i vekt, gjør det vel ingenting om du koser deg i helgen.

For meg virker det som at mange tror de fråtser selv om det kanskje ikke er fråtsing. Man ser så mye hysterisk sunnhet rundt seg at man tror man gjør noe ulovlig siden man faktisk spiser litt is eller kake eller godis. Man tror man må kjøpe spesialmat på helsekosten for å være bra.

Det er jo også måte på; å spise pizza en dag i uken (eller kanskje det ble to en uke), å spise smågodt, is og dessert er ingen krise. Så lenge hovedinntaket i løpet av en uke er bra, slik at du får i deg de næringsstoffene du skal ha, går det helt greit å få i seg litt snop innimellom. (Og med bra mat tenker jeg på ordentlig – men også vanlig – mat; kylling, magert kjøtt, fisk, ris, grønnsaker, pasta, saus, egg, brød, rundstykker, supper, frukt, melk, havregryn, yoghurt. Vanlig mat, sant?)

Det er viktig å huske på at snop, godteri og is etc har mer energi og ofte større innhold av fett og sukker, så det er jo ikke det man tenker på som “sunt”. Men sammensatt i et helt kosthold, over tid, gjør det liksom ikke sånn fryktelig mye.

Tenk en 80/20-regel; 80% er bra – og 20% er opp til deg 😉

Det synes jeg, og ganske mange andre i treningsbransjen, er SUNT NOK! Ha god samvittighet når du først spiser sjokolade. Kos deg med den! og er du på vei ned i vekt, kan nettopp de små “kontrollerte” utskeielsene være nøkkelen! Så går man ikke på en skikkelig smell etter noen uker.

Og om det faktisk er sånn at du virkelig fråtser og føler du mister kontroll, så gjør noe med det 😉 Jeg selv gikk 2 år uten å spise godteri. Det var rett og slett fordi jeg følte meg “avhengig” av sukker, og ble lei av å være det! Så begynte jeg smått å spise litt lakris igjen (jeg eeelsker lakris!), og nå har jeg et veldig godt forhold til det; jeg kan spise godteri – men jeg kan også klare å stoppe og ha det liggende i skapet eller stående på bordet uten å ha lyst på. For meg var det en super løsning å kutte det ut en periode.